Velsignelse

Etter å ha latt blogg være blogg og gjort all verdens andre ting i hele sommer, er det på tide å late som om bloggen er aktiv igjen. =)

I det siste har jeg blitt mer og mer glad i å bli velsigna. Det at noen andre ønsker deg det beste, at Gud skal være med deg, er fantastisk! Dette er noe jeg skreiv i forbindelse med en andakt for en stund siden:

Herren 

velsigne Tomas og bevare Tomas

Herren

la sitt ansikt lyse over Tomas og være Tomas nådig

Herren

løfte sitt åsyn på Tomas

Og gi Tomas

fred

Amen.

En Gud som velsigner.

En Gud som bevarer.

En Gud som smiler av glede.

En Gud som er full av nåde.

En Gud som ikke dømmer, men som ser.

En Gud som gir fred.

Det er min Gud.

En Gud som ikke forbanner, men som ønsker meg det beste.

En Gud som ikke lar meg være alene, men som alltid er hos meg.

En Gud som ikke tar bort gleden, men som gleder seg med meg.

En Gud som ikke vil dømme, men som gir meg frihet.

En Gud som ikke har ulykkestanker for meg, men tanker om fred.

Det er min Gud.

- – -

Jeg må ta med en annen veldig fin velsignelse også, som har vært brukt endel på Insititutt for Sjelesorg:

Herren være foran deg for å vise deg den rette vei.

Herren være ved siden av deg for å lukke deg i sine armer og beskytte deg.

Herren være bak deg for å bevare deg fra menneskers ondskap.

Herren være under deg for å fange deg opp når du faller og redde deg ut av snaren.

Herren være i deg for å trøste deg når du har det vondt.

Herren være over deg for å velsigne deg.

Shame on you!

Jeg misliker sterkt å bli kjefta på. Kan ikke fordra det. Det får meg til å føle meg liten.

Ta for eksempel vinteren jeg gikk i 7. klasse. Jeg hadde vært i en fight med en i klassen på grunn av en liten uoverenstemmelse, og vi blei kasta inn på rektors kontor. Husker godt hvor lite komfortabel jeg var med situasjonen. Jeg hadde gjort noe gæernt, og skulle få min straff (selv om det selvfølgelig ikke var min skyld…). Heldigvis for meg fikk det ikke så store konsekvensene, jeg har alltid, både før og etter, vært en snill gutt, så jeg fikk bare en “advarsel”. Like heldig var ikke kompisen min, han hadde vært innblanda i noe småtteri før, og blei sent hjem. Men følelsen var ikke god.

Eller ta for noen uker siden, på stille og rolige Institutt for Sjelesorg, der jeg jobber som sivilarbeider. Jeg gjorde alt jeg kunne for å få sett mest mulig på Ski-VM, og trudde at jeg klarte å få gjort det jeg måtte gjøre sånn innimellom all tv-tittinga. Kombinert med at jeg i forkant hadde blitt litt sløvere med å spørre om ting jeg skulle gjøre, og hadde glemt et par småting som skulle ha vært gjort, fikk jeg plutselig kasta en liten skyllebøtte over meg. Føltes ikke så godt det heller egentlig.

Jeg fortjente det, jeg hadde gjort en dårligere jobb enn det som var forventa av meg, og jeg trengte at noen sa ifra. På grunn av at jeg fikk vite hva som var feil, fikk jeg en mulighet til å forbedre meg.

For er det ikke sånn at vi alle egentlig ønsker å forbedre oss? Er det ikke utrulig deilig å se framgang, og vite at idag, ja, idag har jeg gjort noe litt bedre enn igår?

Jeg har det i alle fall sånn, og poenget mitt er at noen ganger trenger vi et spark bak for å se hva som blir gjort feil. Selv om det gjør litt vondt.

Odd Hoftun: Portrett av et livsverk

Jeg husker godt jeg leste biografier. “Historien om”-serien var populær på ungdomskolen. Det var inspirerende å lese om livet til personer som har vært med på å forme historiens gang.

Det er blitt noen år siden ungdomskolen, og lenge siden sist jeg bladde i en “Historien om-bok”. Så snubla jeg plutselig over denne biografien. “Kraftverket. Odd Hoftun: Portrett av et livsverk”. På samme måten som Henry Ford, Brødrene Wright, George Washington og de andre jeg leste om på ungdomskolen, har Odd Hoftun vært med på å forandre historien. Hoftun har gjennom 50 år vært med på å bygge Nepals industri opp fra grunnen av. Han har bidratt sterk til å gi strøm og vann til rundt hundretusen husstander, han har stått bak opprettelsen av mange levekraftige bedrifter i Nepal og gjennom det gitt opplæring og jobb til mange nepalesere.

Men det er ikke først og fremst resultatene som inspirerer meg, det er veien han har gått, og filosofien som har stått bak alt han har gjort. En lang og tung vei, der alt som kunne ha gått galt til tider har gjort nettopp det, og en filosofi som går på å tenke helhet og langsiktighet i alt som blir gjort når det kommer til bistandsprosjekter.

Noen stikkord fra det Hoftun kaller “integrert distriktsutbygging”:

- Begynn i det små, ha realistiske mål og vær fleksibel i forhold til hvordan prosjektet skal drives. Ved å begynne i det små reduserer du faren for at prosjektet strander pga feilgrep i starten. Lær underveis!

- Bruk god tid, hastverk er lastverk! Utviklingsprosjekter trenger tid, gjerne 5-10 år før du begynner å se resultater.

- Vær forsiktig med penger. For mye penger i et prosjekt er gift, det ødelegger det ved at feilgrep enkelt kan gjemmes med nye bevilgninger. På sikt fører dette til at prosjektet umulig kan stå alene, når pengene plutselig stopper faller det sammen.

- Utviklingshjelp må gi ringvirkninger. Hvorvidt et prosjekt er vellykket eller ikke kan måles ved om det er kopierbart eller ikke.

- Personlig kompetanse er avgjørende, både hos giver og mottager. Givers oppgave bør først og fremst være å mobilisere, motivere, etablere tillitsforhold og inspirere lokalbefolkningen til innsats.

- Det er de lokale som skal gjøre jobben! En u-hjelpers oppgave er å vise hvordan det kan gjøres, ved hjelp av stedlige ressurser og forutsetninger.

- Utviklingshjelp er dypest sett opplæring. Opplæring av lokal kompetanse der det blir dratt i samme retning. Utlendingen skal ikke gjøre jobben og ta æren, men hjelpe de nasjonale arbeiderne til å bygge opp selvtillit og kompetanse. I felleskap bør de møte problemer og lære seg å løse dem uten at det hele tida blir pumpet inn nye midler utenfra.

- – -

Dette treffer meg først og fremst fordi jeg er opptatt av fattigdomsproblematikk, og fordi jeg kjenner litt på lysten til å dra ut som bistandsarbeider selv, om muligheten byr seg en gang i framtiden.

Odd Hoftun framstår for meg som en god gammeldags helt.  En helt som drar med seg familien sin til et land langt borte, lever et liv så godt som blottet for moderne bekvemligheter, og på tross av mange tunge år med motgang oppnår utrolige resultater. En mann som heller misjonerer med liv enn med lære, og lar handlingene tale for seg selv.

 

 

Stippe-Tomas eller Tomas Stipp?

Endelig har svaret kommet, neste år kommer til å bli et fantastisk spennende og utfordrende år! Jeg har blitt tilbudt å være stipendiat på Friluftsliv Ekstrem på Sagavoll Folkehøyskole, og har med glede takket ja!

Selv om gleden er blanda med masse spenning og usikkerhet (hvordan vil egentlig stippe-livet bli?), ser jeg plutselig veldig fram til sånn cirka midten av august.

Men hvorfor vil jeg egentlig bruke et ekstra år på folkehøyskole, burde ikke jeg egentlig få ræva i gir å begynne på utdannelsen min snart? Tja, først og fremst ser jeg på det å være stipp som veldig god ledertrening, og i tillegg er det en god mulighet til å påvirke, og bare være forbilde for, en vill gjeng med 18 – 19-åringer.

Det blir også spennende å samarbeide sammen med de andre stippene, det blir en helt ny måte å jobbe med andre på.

I tillegg trekker det jo ikke ned at jeg skal følge FiX-klassen tett, i og med at jeg egentlig hadde tenkt å gå på den linja selv da jeg gikk på Sagavoll.

Så da gjenstår det bare å finne ut om jeg har lyst til å bli kalt Stippe-Tomas eller Tomas Stipp..

Hva vil du at jeg skal gjøre for deg?

Det var en helt vanlig onsdag utenfor Jeriko. Sola stekte mot ørkenen som den pleide å gjøre på denne tiden av året, og alt gikk sin vante gang. Kvinner svinset hit og dit med vannkrukkene sine, de skriftlærde satt og diskuterte  i synagogen, og langs veien inn mot byen satt som alltid den blinde tiggeren. Han krøkte seg sammen under en liten busk, for å få skygge mot sola, som han kjente var spesielt sterk i dag.

Vanligvis var det ikke så mye folk som var ute og gikk på denne tiden av dagen, men tiggeren kunne høre at det var et opptog på vei lenge før de var i nærheten av han.

- Har dere en shilling å avse en stakkars blind tigger? ropte han da de første menneskene nærmet seg.

- Hysj, vi har ikke noe å avse, sa en til han. -Ikke forstyr mesteren når han kommer!

- Mesteren, hvem er han? Hvem er det som kommer? spurte den fattige.

- Det er Jesus, fra Nasaret, han de kaller Messias, Mesteren, som er på vei inn til Jeriko, svarte de.

- Er det virkelig han? Jesus, Jesus, du Davids sønn, miskunn deg over meg! ropte den blinde høyt.

- Ti stille, sa en tilbake, tror du Jesus bryr seg om deg?

Den blinde ropte bare enda høyere: -Du Davids sønn, miskunne deg over meg!

Da stoppet Jesus følget, og ba en av disiplene om å føre den blinde bort til seg. Mengden mumlet seg imellom, og det var mange som lurte på hvorfor de hadde stanset.

Den blinde stablet seg opp på beina, og en av Jesu disipler fulgte han bort til Jesus.

-Hva vil du jeg skal gjøre for deg? spurte Jesus mildt.

Den blinde kunne knapt tro sine egne ører. Han hadde hørt mye om Jesus, og viste at han var en profet med makt til å gjøre store gjerninger.

-Herre, at jeg må få synet igjen, svarte han.

Jesus rørte ved ham, og sa høyt: -Bli seende! Din tro har frelst deg.

Straks fikk den blinde synet igjen, og han priste Gud, og fulgte etter Jesus. Hele opptoget undret seg, og lovet og priste Gud!

Basert på teksten i Lukas 17, 35-42:

35 Da han nærmet seg Jeriko, satt en blind mann ved veien og tigget. 36 Mannen hørte at mye folk kom forbi, og spurte hva det var. 37 De svarte at det var Jesus fra Nasaret som gikk forbi. 38 Da ropte han: «Jesus, du Davids sønn, miskunn deg over meg!» 39 De som gikk foran, skjente på ham og bad ham tie, men han ropte bare enda høyere: «Du Davids sønn, miskunn deg over meg!» 40 Jesus stanset og bød at den blinde skulle føres til ham. Da han kom, spurte Jesus ham: 41 «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Han svarte: «Herre, la meg få synet!» 42 Jesus sa til ham: «Bli seende! Din tro har frelst deg.» 43 Straks kunne han se, og han gav seg i følge med Jesus og lovet Gud. Og hele folkemengden som så dette, lovpriste Gud.

Svirkefeil

Må bare få ut litt frustrasjon. Jeg legger merke til, og blir irritert, av skrivefeil. Kanskje er det fordi norsklæreren min har gjort en god jobb med meg, jeg vet ikke.

Skrivefeil i blogginnlegg og på facebook, det er greit, folk må få lov til å være så nøye de vil og har tid til. Verre er det når det kommer til mer “seriøse” media som nettaviser, bøker, og, hold deg fast, Bibelen.

Rett skal være rett, og jeg synes det er useriøst og vitner om slett korrekturlesning når spesielt bøker er fulle av skrivefeil. Det forteller meg noe om at innholdet i boka ikke er viktig nok til at det er bryet verdt å sjekke en ekstra gang for skrivefeil. Nå skal det være sagt at mye av ansvaret ligger hos de som oversetter bøker til norsk, og de norske forlagene.

Blei nesten litt lei meg da jeg fant min første “ordentlige” skrivefeil i Bibelen her om dagen, sist jeg sjekka er ikke “fnorfølger” korrekt norsk rettskrivning, som det står i 1. Tim 1, 13 (i “Norsk Studiebibel” fra Bibelforlaget, oversettelse Norsk Bibel 88).

Skal ikke påstå at jeg er så mye bedre selv, det finnes helt sikkert noen feil i mine innlegg også, for all del, men det skal ikke mer til enn en rask gjennomlesing eller to for å luke ut de fleste.

Men det fører unektelig til mye morsomt, så hvis du kjeder deg en dag tilbyr denne facebookgruppen deg mye moro: Foreningen for artige skilt

Nytt år, nye muligheter – til å være deg selv

“Nytt år, nye muligheter!”  “Starte med blanke ark!”  “I år skal jeg iallefall få gjort det jeg ikke fikk gjort i fjor.. “

Ja, det er viktig å stoppe opp å tenke gjennom det som har vært, for å finne ut hvor veien går videre. Men like viktig er det å se forbi det du gjerne ville at skulle vært, og akseptere at det gikk som det gikk. Akseptere at du er som du er, og at du er bra nok.

Det er, iallefall for meg, viktig å føle at det går framover. At jeg blei litt flinkere i 2010, at jeg lærte mer om meg selv og at jeg blei bedre kjent med Gud. Men jeg merker at det er utrolig deilig å hvile i tanken på at jeg er bra nok. Jeg er langt ifra feilfri, men allikevel møter Gud meg der jeg er, som jeg er.

- – - – - – - – - – - – - – -

“Det er godt nok å være et menneske.”

- – - – - – - – - – - – - – -